Tog 42 Sundsvall-Storlien

Når jeg setter meg på toget mot Storlien i halvelleve-åra, kjenner jeg straks den grønne dalen som åpner seg mellom Sundsvalls bredder og fjellene i nord. Før jeg kommer til Stöde, står jeg ofte av i Sundsvall västra for å ta en liten kaffepause ved vinduskafeen som har utsikt over togsporene og elven som renner stille forbi. Det er noe hjemmekoselig ved å høre toget brumme gjennom byen, mens folk tusler forbi med barnevogner og hundene som alltid gleder seg til en ny dags utflukt i landet rundt.

Når jeg fortsetter reisen, stopper jeg ofte en kort stund i Fränsta, hvor skogen trekker tett inn mot jernbanesnittet og lukten av gran og våt jord følger med vindretningen. Her er det perfekt å få litt frisk luft og observere lokomotivets røde glans i skinnene før turen går videre mot Ljungaverk. Tipset mitt er å nyte et kort bilde-øyeblikk nede ved perrongkanten; det er som å få en liten pekepinn om hva du møter når landskapet åpner seg mot Ånge og de langstrakte fv-skogene.

Vel på tur inn i landet mellom Ånge og Erikslund, møter jeg ofte lokalbefolkningen på vikas med småprat om jakt, fisk og hva som blomstrer i skogene akkurat nå. Her finnes det små hemmeligheter om de beste rastestedene langs ve skinnene, spesielt i løpet av høsten når skogens farger ligger som et teppe over myra. Hemmelighet mitt: ta av ved noen av sideplassene og rusle en kort runde langs stien som følger elva; det er overraskende stille og vakkert midt i hverdagen.

Når jeg når Storlien-siden av ruten, passerer toget forbi åpne vidder og små skogsrygger som ser ut som de er malt av vinteren enda litt lenger. På stoppestedene i Torpshammar og Fränsta er det ofte noen lokale som legger igjen små tips om måter å komme seg videre mot fjellområdet eller til Gjende i svenske hkomm. Lokalt tips: bruk et lite blikk over kartet i pausen og finn en sti som leder mot en av de gamle kobbergruvene i området – spennende historisk runde for de som liker litt kultur ved siden av naturen.

Til slutt, når jeg runder av i Sundsvall Centralstation, kjenner jeg at denne ruten er som en liten omvei gjennom regionens sjel. Folk kjenner hverandre, og det er alltid noen som hilser fra perrongen mens toget trekker inn. Favorittstetten mitt er Sundsvall Centralstationen selv, der morgenmusikk fra en gateartist blandes med duften av nybakte wienerbrød fra det lille kioskmiljøet ved utgangen. Drink gjerne med i en avsluttende samtale om veien videre mot fjell og dype skoger som om vinteren blir til eventyr.