Lokalbuss 991 Geilo – Eidfjord – Odda

Når jeg står ved Bu terminalen og venter på Lokalbuss 991, kjenner jeg lukten av fjell og skog blandet med litt nybygd asfalt. Denne ruta tar meg mellom Geilo og Eidfjord, og jeg elsker å få med meg de små øyeblikkene mellom stoppene som gjør området så spesielt. Ikke glem å se etter de små skulpturene ved indre Bu vest; lokalbefolkningen har lagt dem til som en liten påminnelse om sill og gamle tradisjoner fra bygdene rundt dalen.

Fra Brimnes og videre inn mot Erdal er det mange som sverger til den rolige atmosfæren når snøen ligger tykt i fjellsiden om vinteren. Jeg pleier å holde øynene åpne etter de små hyttefeltene som ligger gjemt mellom granene; noen av dem har en enorm utsikt som virkelig tar pusten fra deg. På vår og høst kan du ofte høre fuglelivet få en ny vårstøt, og det er da jeg liker å lene meg litt tilbake og høre motoren synke inn i landskapet.

Når vi nærmer oss Eidfjord sentrum, er det alltid hyggelig å få med seg utsikten over fjorden og fjellene som rager bak. Prøv å stå ved vinduet litt lengre enn vanlig, så får du med deg de små idyllene som ligger langs veien, som små båter som hviler ved kaien og hus som har fargesprakende vinduer som lyser opp i gråværet. Det er også et fint sted å ta et kort stopp hvis du vil plukke med deg ferskt brød eller bakevarer fra den lokale bakeren før du hopper av ved Eidfjord sentrum.

Hagavegen og Kvamsdal pensjonat er steder som minner meg om at dette området lever av små, menneskelige møter. Folk kjenner hverandre nesten over gjerder og bussholdeplasser, og det føles som om hele dalen venter på at det skal skje noe hyggelig i helgene. Når jeg kjører forbi, følger jeg alltid med på dørvakten til enkelte hus – ikke for å være nysgjerrig, men fordi du ofte får et hint om hvem som tar imot besøkere eller har åpne gardiner og små hager som bugner av sommerblomster.

Til slutt, hvis du har tid mellom stoppene Eugen og Eidfjord sentrum, ta en liten avstikker til en av de mindre veiene som slynger seg mellom fjellene. Jeg har funnet mange hemmelige pauserom og små utsiktspunkt langs slike veier; noen av dem har en benk og et lite skilt som sier at du alltid er velkommen til å hvile der. Og hvis du føler deg litt hjemmevant, kan du spørre føreren om en liten omvei til et sted jeg kaller den hemmelige snøklokken – en lavtliggende blomstrende mark som blomstrer tidlig på våren og har en gangvei som går rett ned mot vannet. Dette er de små hemmelighetene jeg elsker ved Lokalbuss 991, og jeg håper du også får øye på dem under reisen.