Lokalbuss 25 Majorstuen-Haugerud

Solen snek seg mellom bygningene da jeg gikk mot Majorstuen, og jeg visste at dagens første buss snart kom. Jeg hoppet på ved holdeplassen like ved kjente gater, og snublet straks over den rolige rytmen i veiens fart. Av og til krysser jeg stilleresousene av byens lyder: sporvogner som klirrer, syklister som minner meg på å puste inn lukten av våt jord etter en regnfull natt. Underveis kjenner jeg hvordan landskapet flyter sammen mellom byens pulserende liv og de små svingene opp mot Nordberghjemmet og Kongleveien, og jeg lar meg blende av hver nye utsikt som vinduet slipper inn.

En kort stund stopper vi ved noen av de siste stoppestedene jeg kjenner, og jeg følger med på at dørene åpner seg som små, invitende dører til hverdagsøyeblikk. På Stillatorvet finner jeg en liten pause fra byen, og på Svensenga hører jeg barnas latter fra nærliggende lekeplass – en påminnelse om at selv de mest travle reisene kan være små eventyr. På vei mot Haugerud merker jeg hvordan bussens fart av og til synker for å kjøre oppover Havnabakken, der jeg får en ny utsikt over Oslofjorden i horisonten, og jeg tenker at dette er en av de stille sidene ved byen som blir glemt i de store planene.