Lokalbuss 19 Suldalen – Gimlekollen

Jeg satte meg inn i bussen og kjente straks den svale lufta som blåste inn ved døra. Stoppestedene gled forbi i et jevnt tempo, og jeg merket hvordan landskapet endret seg fra byens tette gater til åpne veier og små hus som vokste nærmere hverandre. Underveis lå et lite møte med folk som jobbet i kassen og de som skulle hjem etter en lang dag – et stille, daglig ritual som gir en egen rytme til reisen. Når man svinger forbi Suldalsveien og passerer Krossen kolonial, følger jeg med på hver micro-forandring i omgivelsene og kjenner inntrykket av at dette er en reise som binder sammen hverdagen til fellesskapet på en rolig og pålitelig måte.

På Grim torv fikk jeg et glimt av byens puls; folk tuslet, små samtaler ble til glimt av latter, og jeg ble minnet på hvorfor jeg liker å reise med kollektivtrafikken. En kort pause ved Elisenlund åpnet utsikten mot en mer naturskjønn side av turen, og jeg la merke til hvordan busshjørnet reflekterte lyset som om det var en scene for en liten hverdagsdrama. Mot endestasjonen Gimlekollen kjente jeg en forventning boble opp, som om hvert stopp var en ny side i en bok jeg allerede liker å lese, og jeg forlot bussen med en følelse av å ha tatt del i byens små historier i løpet av en enkel, men tilfredsstillende reise.