Hurtigbåt passasjer 18-111 Bindal Harangsfjord

Før jeg legger ut fra harangsfjorden, kjenner jeg hvordan sjøluften trekker inn i lungene og hele båten humrer av kraften i motorene. Stillheten langs kaien blir erstattet av et spørrende sus når vi glir ut mellom holmer og skjær, og jeg blir minnet på at dette er en av de få måtene å virkelig føle landskapet nærme seg. Under meg glir vannet sølvglatt, mens kart og rutebeskrivelser blir til en rolig venteknekk mellom stoppene ved Harangsfjord og Røytvoll. Jeg kjenner forventningen stige hver gang vi passerer en ny brygge, og jeg følger med på fuglene som sirkler over baugen som om de vil være med å bestemme tempoet.

På strekningen mellom terrænets åpne utsyn og små, menneskelige mønstre ved kaiene, blir hver holdeplass et lite kapittel i reisen. Ved Terråk og Bindalseidet står jeg noen øyeblikk og tar imot luktene av sjø og skog, mens båten gjør en kort døråpner til neste landsby. Opplevelsen av å vende mot neste vannflater og kjenne vinden treffe ansiktet gir en følelse av frihet, men også av tilhørighet til området vi passerer. Når vi endelig legger til ved Harangsfjord igjen, føler jeg meg delvis hjemme, delvis klar for nye små eventyr langs kysten.