Ferge Lauvvik – Oanes

Jeg satte meg ved kanten av baugen og så Atlanterhavet trekke seg tilbake i speilblankt glass før det først fria opp mot meg i en virvel av båtmose og salt. På vei utover ble lyden av forbiprøvende bølger og vind som leker seg rundt seilene min eneste følgesvenn, og jeg merket hvordan hele kroppen slappet av i takt med avstanden til land. Høgt over vannflaten skimtet jeg små båter som glitret som diamanter i solen, og jeg fant et rolig sekund hvor tankene kunne vandre fritt mellom havets uendelige horisonter og landskapet som forsvinner i det blå.

Når vi lånte havets ro igjen ved kai, kunne jeg kjenne lukten av drivtømmer og sjøslim trekke inn i klærne mine, og jeg gikk mot de små bryggene som står som voktere av denne reisen. Stien som følger kysten ble plutselig en oppdagelsesreise, med fargerike hus som vinker i et vennlig landskap, og jeg hørte frosne fågelpers tilbaketrukne toner i bakgrunnen. På returen skar jeg salt på lepper og minnene ble til små lysglimt jeg kunne ta frem i hvert nye reisesteg, som om selve havet hadde lært meg å se verden med en ny, åpnet syn.