Buss Namsos – Steinkjer – Levanger Linje 680

Når jeg står på Steinkjer stasjon tidlig om morgenen, kjenner jeg lukten av nybrygget kaffe fra kafeen ved inngangen og hører signalet fra toget som akkurat har lagt til. Buss 680 passerer omtrent hver time mot Namsos, og jeg får alltid med meg en liten prat med vokteren ved perrongen om hvordan trafikken er mellom Steinkjer og Levanger om dagen. Fra stasjonen er det enkelt å hoppe på og sette kurs mot Rungstad, hvor jeg ofte slår av ved bussholdeplassen ved E6-krysset hvis jeg vil ta en rask tur ut til en av de små grendene langs veien.

Når jeg kjører nedover mot Asp og Dyrstad, stopper jeg ofte ved småveiene som går mellom tretomter og grender. Det er disse stedene som gir linje 680s sjel: en behagelig blanding av by og landlige vibber. På min tur gjennom området hører jeg naboene ta imot hverandre med en vink, og jeg elsker hvordan bussen står stille i en kort stund ved Røsegg slik at folk får tid til å rekke små sykkelstativ og barnevogner. Hvis du er tidlig ute, få med deg den myke fargene i himmelen når solen står opp bak Gullingfjellene.

Det beste hemmelige tipset mitt er å benytte avstikkeren til Jådåren etter Asp hvis du har en ledig ettermiddag. Der finner du stille småstier som går ned mot vannet, og hvis du er heldig får du se en rød glans over vannflaten når båtene legger til. Kanskje får du til og med et glasett av småfisk som hopper opp ved bryggekanten. Husk å tømme en liten pause i utsiden av kaféen ved halteplassen hvis du trenger noe å bite i før du fortsetter reisen.

Når jeg nærmer meg Levanger, blir landskapet bredere og elva speiler himmelen som et stort speil. Bussrutene stopper ofte ved små oversiktssteder langs jordene der bønder står og snakker om været. Jeg liker å ta en liten stopp på en av de mindre holdeplassene mellom Nordsida og Gulling for å nyte stillheten og høre syrinene i hagen til noen av husene som ligger tett ved veien. Det er sånne små detaljer som gjør linjen spesiell for meg.

Til slutt, før jeg lar bussen kjøre inn Over Levanger sentrum, tar jeg meg tid til å se etter minnene fra en barndoms sommer der jeg og venner syklet langs bekken og hoppet av ved den gamle runden. Selv om jeg nå ofte velger å gå på små avstikkere, er det noe spesielt ved 680-ruten som får meg til å smile: den smått muntre rytmen, menneskene som møter hverandre ved stoppene, og følelsen av at landsdelen åpner seg litt mer for hver meter vi kjører.