Lokalbuss 43 Alta – Tverrelvdalen

Jeg klødde i hendene av forventning da jeg satte meg på bussen tidlig en kald morgen. Ikke langt fra Aspemyra blåste vinterlufta inn gjennom vinduet, og jeg merket hvordan busserommet trykkte seg varmt mot ryggene våre når motoren gravde seg ut av veien. Underveis til Sagastien og Sagahøyden gled landskapet forbi i rolige, hvite flater, og jeg fant små øyeblikk av magi i snøfnugg som traff ruta på vinduet—som små stjerner midt i Nord-Norge. Jeg hørte lyden av et lite, knirkende varmeanlegg som minnet meg om at jeg var på en reise, ikke bare en transportøkt, og jeg kjente meg litt mer hjemme for hvert svingende tre og hver myk bakke av snø.

Ved Nybrott og Engdal begynte sollyset å slå groper i isen langs veien, og jeg ble stående stille et øyeblikk for å ta inn stillheten før jeg fortsatte mot Rognskog og opp mot Tverrelvdalen skole. På flere steder ble jeg tatt i mot av små stopp der lokalbefolkningen snakket lavt og vennlig, og jeg følte meg som en gjest som lærer seg å kjenne et nytt sted gjennom ansikter og småsmåprat mellom passasjerene. Et av de mest spennende øyeblikkene kom da vi krysset en liten dal og møtte en stark, kald vind som fikk hele bilen til å humpe lett; jeg trakk pusten dypt, tok bildet av landskapet med mobilen og tenkte at dette er reisen som virkelig gjør meg levende, der hvert stopp gir meg nye historier å fortelle når jeg senere når målet.