Buss FB81 Sortland-Evenes

Reisen begynte tidlig en kjølig morgen langs kysten, og jeg ble straks sittende i vindens sus mens landskapet gled forbi i et rolig tempo. Bussens motor kurrer jevnt, og jeg lot meg trekke inn av lukten av fersk sjøluft blandet med kaffe fra den lille stasjonen i Sortland. Underveis skimret fjellene i det fjerne, og jeg fikk små øyeblikk altså når landskapet åpnet seg mot åpne fjorder og små, stolte gårder som står som små fyrtårn i landskapet. Hver stasjon ga et nytt anslag av hverdagsliv, og jeg noterte meg hvordan folk steg av og på med en naturlig rytme som virkelig viste at dette ikke bare er en transportlinje, men en del av en levende kystkultur.

Etter hvert som vi nærmet oss området rundt Evens, var det som om naturen la seg i en ny konsert: bølger som slått mot grunnen, og små, vindklare veier som skjærer gjennom landskapet. Jeg stoppet et øyeblikk for å ta inn utsikten fra et lite utsiktspunkt langs ruta, hvor havet lå flatt som glass og øyene speilet seg i den. Det var disse stoppene og små, uventede skattene som gjorde reisen min til noe mer enn bare å komme fra A til B; å se hvordan hverdagslige mennesker lever og springer mellom arbeid og hjem, mens naturen står trofast ved siden av, gjorde at jeg følte meg som en del av det stille rytmiske livsbilledet i Nord-Norge.