Lokalbuss 790 Halsnøy

Når jeg står ved Sydnes kai og venter på 790eren mot Halsnøy, kjenner jeg lukten av sjø og støv fra dampskinnet som henger i lufta om morgenen. Lokalbussen glir inn med et lite sus, og jeg tenker alltid på at dette er den beste måten å komme seg ut til øya uten bil, spesielt på strendene ved Fatland vest hvor bølgeskvett møter ro og roper om litt vind i seilene.

Når du passerer Arnevik vest, ta en liten avstikker til det som mange lokale kaller «hemmelig», en liten sti som fører ned mot en bukt der blåbærene står tett og vannet speiler himmelen som om det var et maleri. Kanskje du treffer noen som fisker fra brygga og deler tips om det beste stedet å kutte snøre for å få en perfekt dag med kveite eller sei.

På Landamarka snuplass møter bussen ofte nyankomne som lurer på hvor de skal for å finne den vakreste utsikten. Ta en liten omvei til Landamarka og gå opp mot kryssingen som leder mot små stier ned mot fjorden. Der finner du en utsiktsplass som lokalbefolkningen bruker som fristed når den første sola står opp, og det er så rolig at du nesten hører havet puste.

Midt i ruten ligger Tofte og Sæbøvik båthavn — litt av et småglis, for her er det alltid noen som leter etter en badeplass eller en ny fiskekortplass. På sommeren kommer de små båtene inn, og lukten av sopp- og thermos-kaffe blandes med småbåtenes treverk. Hvis du har ekstra tid, sett av noen minutter til å gå ned til brygga og høre bølgene slå mot treverket; det er en av de få stedene hvor du virkelig kjenner halsnøy-sjelens rytme.

Tips: Hold øynene åpne etter små skilt langs veien som peker mot lokale toaletter ved utvalg av sjenerøsitet hos naboene. Glede ved å være ute er ofte i de små tingene: en granbar i farten, en god prat med noen som kjenner stien tilbake til Landamarka, eller et glass kaldt vann ved Fatland vest når solen står høyt. Og gå aldri glipp av båtlivet ved Sæbøvik; det er her halsnøy-ånden virkelig viser seg i sin mest jordnære form.