Lokalbuss 505 Drøbak – Oslo

Jeg står tidlig om morgenen ved Oslo bussterminal, og luften lukter av våt asfalt og nybrygget kaffe fra en nærliggende kiosk. Når bussen ruller inn, går døren opp med et lite sus, og jeg finner et sete med utsyn mot fjorden som speiler byen i stille morgenskyer. Underveis passerer jeg Bjørvika og kjenner byen våkne; lyden av motoren og meldinger fra telefonen blir komponert til en rytme som følger havna og gatene. På overfarten mot nord møter jeg små samtaler mellom reisende om planer for dagen; noen skal til Nordstrand bad, andre til kulturelle stopp i sentrum. Et lite stopp ved Ulvøybrua gir et glimt av vannet som klukker under, og jeg merker en behagelig ro spre seg i kroppen mens jeg observerer byens karakteristiske blanding av sjø, arkitektur og menneskene som hoper seg inn i bussen.

På vei mot Oslo følger kurven av Østkanten snart i sikte, og jeg kjenner lukten av korn og bakverk fra en kafé i Bjørvika som minner om en ferie i en by ved fjorden. Jeg hopper av ved Bekkelagsveien og glir inn i en sidegate hvor jeg finner en liten brostensplass med en koselig kafé som spesielt skiller seg ut med sin fargerike dekorasjon og duft av kanelboller. Senere går turen innom Nordstrand bad, hvor friskt sjøvann kommer inn i luften og jeg føler bølgeskvulp som et stille akkompagnement til menneskene som krysser veier og gater i en rolig, men bestemt fart. Dette er reisen som gir meg en følelse av byen som et levende, uforutsigbart teater, hvor hver holdeplass åpner døren til nye små eventyr og jeg lar meg rive med av historia i hver strekning.